Men altså: Det har hendt litt forskjellig siden sist. Den aller hyggeligste nyheten er at familien har øket fra fire til fem tobente medlemmer. Siste skuddet på stammen heter Kasper og har akkurat vært i kirka og vaska håret sitt. (Bilder fra dåpen kommer i egen blogg) Mer om Kasper kommer selvsagt senere. ;)
Også hos de firbente har det vært en del endringer. Noen har falt fra, og andre har kommet til. Kanina Tjorven overlevde sin "søster" Nickolina med nesten to år. Men en dag jeg kom ut i stallen, virket hun plutselig helt skjev og rar og klarte hverken spise eller drikke. Ene øra og øyelokket hang, og hun hadde mest sannsynlig fått et slag. Ti lange år, ble hun. Slett ikke verst for en liten kanin.
I hesteflokken har det også skjedd, og skjer, store forandringer. Og det er kanskje den mest omveltende nyheten for vår del... Vi har nemlig besluttet å legge avlen på hylla for en lang stund. Galskap, når man tenker på at vi akkurat var kommet i gang og har så flotte eksemplarer å avle på. Men for å få økonomien til å gå rundt har jeg jobbet mer enn 150% de årene vi har bodd her nede, til tross for svangerskap og diverse. Og det har jo gått fint, men det er ikke noe liv man orker å holde ut i lengden. Planen var jo at inntekten etterhvert skulle komme i form av salg av hest, slik at jeg kanskje kunne trappe ned på annen jobbing og fokusere på unger, hus og hester. Men den dagen kom liksom aldri! Salgsmarkedet i dag er helt DØDT, og folk gir jo bort hestene sine for en slikk og ingenting. Og så dyrt som det er å fôre en flokk shirehester, så er det bare økonomisk tap hele veien...
Men nå er det nok! Det er nå ungene er små, og denne tiden får vi aldri igjen. Jeg vil ikke jobbe meg ihjel og ikke ha tid til å gjøre det jeg aller helst vil. For det er jo et paradoks at vi flytta på tvers av landet for at jeg skulle få bedre tid til å ri og pusle med hestene (og nå med ungene også, etter de kom til). Jeg har jo aldri hatt så lite tid til egne hester noen gang!! Jeg har riktignok brukt mye tid på hest, men på andres hester. Jeg var jo bare nødt til det for å holde hjulene i gang økonomisk! Og mine egne hester kom alltid i siste rekke... Det ble en evig vond sirkel og nå i vinter orket jeg ikke mer. Resultatet ble at vi ikke hadde råd til kraftfôr, og hestene raste ned i vekt. Og for å gjøre vondt verre var alle rundballene dypfryste slik at hestene bokstavelig talt sultet i matfatet!!! Stort mer fortvilet for en hesteeier og dyrevenn kan det rett og slett ikke være... Jeg har vært søvnløs, deprimert, sliten og lei. Men verst av alt var handlingslammelsen: Jeg klarte ikke å gjøre som jeg pleier, fikse opp i det i full fart. Drømmen var blitt til et mareritt!
Valget er tatt, hester selges og livet er i forandring. Men vi selger ikke alle hestene. Fjordingen over alle fjordinger, gode gamle Søljar, beholder vi så lenge han lever. <3 I tillegg beholder vi Jack og Kieran, to brumlebasser som betyr noe helt spesielt for meg. De blir riktignok balleløse i rimelig nær fremtid, men jeg klarer bare ikke selge dem. Lille Jolene og Allison som kom til verden nå i sommer, beholder vi også. De har de fleste av blodslinjene som vi har jobbet og slitt sånn for, og vi brenner dermed ikke alle broer når det gjelder avlen for fremtiden. Erfaringen vi har nå er jo gull verdt, og ungene er jo ikke små for alltid. ;) Plutselig en dag er vi i gang igjen!
Det er ikke hvordan eller hvorfor man går på hodet, men måten man reiser seg på som sier noe om din reise i livet. Da vi flytta ned til Valdres var det for å fullføre en drøm. Denne drømmen gikk faktisk i oppfyllelse! Vi fikk en helt utrolig flott flokk med hester med bedre blod enn jeg noen gang hadde drømt om! Et bevis om at man får til det man ønsker om man bare prøver hardt nok. Men livet tar andre retninger av og til, og det er evnen til å tilpasse seg disse endringene som er viktig! Like enkelt som vi flytta ned til Valdres, kan vi også flytte opp igjen til Sunnmøre. Og det er nettopp dette som er planen nå. Siden vi ikke har tenkt å drive med avl, trenger vi ikke en så stor gård lenger. Det vi trenger nå er familien og venner i nærheten. Og de befinner seg jo på Sunnmøre. Men TTT - ting tar tid. Prosjekter skal fullføres på gården før takst, hester skal til nye hjem og vi må finne et nytt småbruk der vi kan fortsette å skrive "historien vår", bare med nye kapitler.
Vi er utrolig glade for årene her i Valdres! Flotte arbeidskolleger og gode venner som vi har fått, opplevelser som vi aldri ville fått andre steder og som nevnt, drømmen som gikk i oppfyllelse (om enn med et litt annet sluttresultat enn planlagt). Hvem skulle tro at vi for eksempel skulle leve i sju måneder uten vann? He, he. Vi har gode minner å ta med oss. Erfaringer å bygge videre på. Og ikke minst, flere gode venner enn vi hadde fra før. Sånt kaller jeg suksess!
Livet er egentlig bare et spørsmål om hvordan man definerer det. Noen fokuserer på det negative, det som ikke går an og på alt som er feil. Andre klarer å se det positive i det sorteste sorte. Uansett så er det alltid andre som er eksperter i å løse dine problemer, ikke sant? Vi mennesker er rare der. Hvorfor kan man ikke heller være litt mer oppslukt i å leve sitt eget liv til fulle? Man lever jo ikke for andre, men for seg selv!
