Riktig god morgen!!!

"Rattatatatattata-rattatatatta-rattatatta-BÆBUBÆBUBÆBU-rattatatatta..." Alarmen er gått og klokka er altfor mange fordi man har vært så frisinnet å snooze litt for lenge. Så var det å velte seg ut av senga, mens jeg lurer på om det var rette foten jeg satte i bakken først. Rekker ikke gruble særlig lenge på det før jeg hører "Uææææ! Mamma! Tutte!!!" Og Linnea er herved våken og etterlyser panisk sin kjære følgesvenn; smokken. Dermed var det bare å tasse inn og lete i halvmørket etter den Sårt Savnede, og heise en lykkelig og VEEEEEELDIG energisk Linnea opp av senga. Og dermed går startskuddet.

Mens jeg vender tilbake til Oliver for å tømme en velfylt bleie, suser Linnea inn på stua, slipper hunden ut av buret og dasker til et par vettskremte katter på veien bort til stuebordet for å finne ut hva vi har glemt å "barnesikre" (les: kaffekopper, saftglass, viktigepapirer osv. som BARE er fremme når frk. Riv-i-stykker sover med de fryktete klåfingrene trygt bevart under dyna). Heldigvis kunne jeg konstatere at det bare var tørkerullen som står innenfor rekkevidde, og vender konsentrasjonen mot Olivers bleie igjen. Bikkja som har lagt hele natta i buret er om enn ENDA med energisk en Linnea, men hun har ingen bleie på! Hunden altså..
-ÅNEI!!! Boffen! Ikke tiss.... Der.. (for sent, så klart) Løpe fra Oliver som ligger med store øyne på senga, og slenge en motvillig hund ut i kulden mens jeg har kursen mot tørkerullen. Men hvor er den? -Linnea?! 
Joda.. Ganske riktig. Frk. "Hjelpsom" har rulla ut halve tørkerullen med den hensikt at hun skal "tørke" katten Miss, som jamrer seg noe alldeles gudfryktig mens Linnea surrer henne inn med papir. -Pus.. Æsj!" sier Linnea bestemt. Jaja, så var vel katten skitten da.. (i hennes hode i alle fall) I alle fall én som var glad for å slippe ut; Missen! Og når katten løp ut, så løp bikkja som et lyn inn igjen for å bistå Linnea med hva det nå enn er hun gjør.

-Uuuææææææææ! Oliver har bestemt seg for at "nå er det mat". Jeg returnerer i hui og hast, lapper på han bleien og noen klær, og får stappa i han puppen. Og der sitter jeg og prøver å slappe av mens jeg lytter til litt for mange mistenkelige lyder fra kjøkkenet. Hmm.. Det var lyden av en stol som blir dratt over gulvet. Det var lyden av Linnea som klatrer opp og griper fatt i brødkniven. Det var lyden av brødkniven som falt i bakken og Linnea som klatrer etter for å plukke opp. En skapdør åpnes... Og det var lyden av oppvaskmiddel som blir helt utover gulvet. *Angst*

-LINNEA?! Roper jeg strengt, mens Oliver skvetter til og hyler fornærmet. Jeg iler til kjøkkenet, stapper Oliver i barnestolen på veien og forbereder meg på synet.... Joda, ganske riktig. Vaskepulver utover hele gulvet og Linnea som er i ferd med å sette utover alt av Jif, grønnsåpe, klor etc. Det er tett før jeg banner høyt og skjenner på Roar som ikke har satt på barnesikringen før han dro hjemmefra. Men egentlig er jeg bare sjeleglad for at Linnea ikke var interessert i å smake på såpene. For DET hadde fått et helt annet utfall..! *grøss*

Mens jeg tørker over gulvet og sender Linnea ut på stua, slår det meg at bikkja ikke er til stede. -Lillefix? Kom hit! Mine mistanker er berettiget nok en gang; Bikkja kommer lykkelig løpende med en av Linneas fine, rosa bamser i munnen. Og den er ikke HEL lenger... -Fyyyy, Boffen! Fyyy. Ikke lov til å gjøre sånt...
Oioioi.. Hvordan forklarer man en (snart) 2-åring at favorittbamsen er avgått med døden på en så rå og brutal måte? Bestemmer meg kjapt for å gjemme unna hele bamsen, og se om det lar seg gjøre å lappe sammen senere.

-Uæææææææææ! (Igjen!) *Oi!* Linnea er jo på stua sammen med Oliver! Slenger bamsen ut på vaskerommet og ganske riktig; Linnea har funnet mammas hårbørste, og børster Oliver i vilden sky...! Stakkaren som knapt har et par hårstrå bæljer rasende. (Arvet mammas temperament han også, ja... Sukk.) -Neeeei, Linnea! "Bollis" liker ikke det der! Forundret ser hun opp og sier: -Æsj. Først skjønner jeg ikke hvorfor, men da nesa streifer forbi Oliver mens jeg løfter vekk Linnea har jeg fatta det... Ny bleie igjen, ja... Men først må jeg ta Linnea. Bleien hennes veier sikkert 5 kg og det er på høy tid at hun kommer i klærne og får i seg noe mat før barnehagen. Og stellet forespeiler seg omtrent slik:

-Nå må du ligge helt stille, så skal du få ren bleie.. *med formanende stemme* -Nei, ikke sånn. Og ikke SPIS sinksalven! *tørker sinksalve fra hele ansiktet hennes* Slutt å sprelle! AUUU! Ikke knip! *mer og mer høyrøstet* -Slutt opp, sa jeg! Nå blir mamma lei seg. *prøver å spille på samvittigheten hennes* -Ikke le! Det er stygt å le når noen er lei seg. Skal jeg.. LIGG STILLE! ...le av deg når...SLUTT OPP!... du er lei deg, da? VIL DU HØRE?! Ååååå! *telle til ti*

Oliver stakkar, fortsatt fornærmet etter den korte frokosten, etter "hårbehandlingen" og nå med full bleie igjen, ligger fortsatt og uler i stolen sin, og jeg kjenner det stikker i et morshjerte mens jeg haler på Linnea klærne. Klokka tikker i vei, og jeg vet jeg må henge i om vi skal rekke barnehagen før klokka ni. Så jeg setter Linnea i stolen sin, spenner henne fast og kler på det heldekkende forkleet hennes (jada, du vil ganske snart skjønne hvorfor hun har det på...). Tenker at jeg skal være kjapp og mikse sammen grøten hennes og røsker til meg termosen. Den var tom, gitt... *arrrgh* Kjenner stresset stige mens jeg hører på Oliver som jamrer, ber Linnea la være å ha beina på bordet (som far, så datter...?) og bjeffer til hunden at hun må legge seg i buret. Så slenger jeg på vannkokeren, og finner ut at ventetiden kan benyttes til å starte en fullstendig nediset bil og legge vannslangen ut til badekaret så hestene får vann. Gidder ikke ha på jakke en gang for det tar jo bare noen sekunder, tenker jeg og labber ut i tøflene. Og hva møter jeg? Gjenfryste dører på bilen! :-o Men etter en del banning og steiking (er utenfor ungenes hørevidde nå) klarer jeg å få opp ene bakdøra, få krabbet over Linneas barnesete (og det er DIGERT) og åle meg frem så jeg får startet Webastoen, satt bilen i fri og startet. Juhuuu! :-D Da er den tinet til vi er ferdige å spise. Så var det vannslangen... Og det burde jeg jo strengt att skjønt; Bunnfryst, den også. Og det er jammen jeg selv også, etter å ha kavet rundt ute i tøfler og t-skjorte i nærmere 20 minus. Så jeg sleper inn slangevognen og setter den til tining på vaskerommet. Stakkars hestene står og ser snurt etter meg og samvittigheten gnager langt inn i ryggmargen. -Jeg LOVER å gi dere både mat og vann snart! Skal bare...

Oliver har nå stilnet og sitter og følger med søsterens akrobatikk i stolen med store øyne. (Jada, jeg VET at man ikke skal gå fra en unge fastspent med sele i stolen sin, men det skulle jo bare ta to sekunder...!) Jeg heller det varme vannet over i termosen og begynner å lage grøt til Linnea, samtidig som jeg ordner frokost til meg selv og nistemat som Linnea skal ha med på barnehagen. Linnea selv sitter og roper til Oliver på et språk bare de forstår. Men plutselig; Hvor er Lillefix? Jeg slipper det jeg har i hendene og beiner av gårde til stua. -Neeeeei! Har jeg ikke sagt tuuuuusen ganger at du IKKE SKAL DRA ALLE VEDKUBBENE UTOVER STUA?! Lillefix?! Buret! Nååå! *Baaah* Plukker opp vedkubbene og sparker det meste av barken til siden. Og så jeg som støvsuga og vaska gulvet i går....

Mens Lillefix furter i buret, vender jeg tilbake til grøten. Den er så klart for varm, så jeg setter den til kjøling mens jeg ser mitt snitt til å skifte bleien til Oliver. Som sagt, så gjort. Vender tilbake til grøten som da selvfølgelig er blitt for kald... Varme litt i mikroen og bare flaksen gjør at den ikke blir for varm igjen. Så var det morgenens største utfordring, nemlig å få i Linnea mat. Hun har aldri vært noe flink å spise, og denne morgenen er intet unntak. -Neida, mamma! Og "blekkspruten" med åtte fektende armer gjør sitt beste for å få mest mulig grøt på gulvet heller enn i munnen, mens hodet svinger fra side til side, ikke ulikt en viss Stevie Wonder. *teller til hundre og ørtogførti* Avledning, grensesetting, konsekvenstenkning, mild tvang med et påfølgende kompromiss om at hun skal få TO smokker hvis hun bare tar fem biter til. Til slutt gir vi opp begge to, og sier oss sånn noenlunde fornøyde med morgenens kamp.

Shit! Klokka er fem over halv for mye, og vi skulle vært på vei for leeenge siden! Jeg stapper Linnea ned i en parkdress og prøver å finne den ene skoen hennes. Det tar ikke mange minuttene før jeg skjønner tegninga: -Lillefiiiiiix! Få skoen!!! Og Lillefix kommer, lykkelig og glad som alltid. Men gi fra seg skoen?! Aldri i verden! Nå skal vi leke! And off she goes... Rundt møblene, frem og tilbake i gangen, under bordet på stua, under bordet på kjøkkenet, rundt og rundt helt til jeg endelig får kleppet tak i henne: -LILLEFIX! UUUUT! Og boffen må atter ut i kulden for å lufte seg. Dermed kan vi endelig vende tilbake til der vi slapp. Og hvor var det tro... Hmm.

Jeg får omsider pakka på begge ungene godt med klær, og tulla noen tepper rundt Oliver for sikkerhets skyld (det er jo tross alt tjue minus). Må si at jeg irriterer meg over eksperter som hevder at spedbarn ikke skal ut når det er kaldere enn ti minus. Hvordan får de det til å passe inn i hverdagen, da?! Og hva med i gamle dager? Bestemmer meg for å la tanken ligge og åpner døra for å stable alle inn i bilen, og... Tada!! Der kommer Lillefix triumferende inn igjen med et lemmen i munnen!!! Og samme "Du-får-ikke-tak-i-meg-leken" som i sted gjentar seg...  -Neeei! Boffen! Spytt ut. Hører du?! Lillefix!!! VOVVEN! BUUUURET! *telle til tusen, mens jeg mumler ord som ikke står i ordlistene halvhøyt for meg selv* Prøver å plukke opp restene av gnageren som har det meste av tarmsystemet hengende på en sannsynligvis svært ubehagelig side av huden... Denne gangen sier både jeg og Linnea det samme; -Æsj...

Omsider er bikkja i trygg forvaring i buret, og ungene er spent fast i hvert sitt sete i bilen. DA var det tid for å gi hestene litt mat! Jeg begynner å gå mot minirundballene, mens jeg hører volumet av hylende unger eskalere til uante høyder. "Får ordne resten av hestene når jeg får ungene ut i bilen", blir raskt til "jeg får ordne hestene når jeg har levert Linnea i barnehagen". Så får dårlig samvittighet og sure hester bare være. Gudskjelov vet jeg at hylekoret stilner straks vi begynner å kjøre... Og da har jeg et aldri så lite spørsmål: Er det fortsatt noen som lurer på hvorfor det er så vanskelig å komme tidsnok til barnehagen?! Jeg har gitt opp å forklare, for det blir for mye å forklare på en setning eller to. I stedet for en unnskyldning har jeg nå gått over til bare å si "det er bare sånn". Alltid kommer vi for sent, alltid er det noe vi har glemt. Er det noe jeg har glemt nå, tro? Og så tar jeg en titt på meg selv; fortsatt i tøfler, nattskjorte og verdens styggeste joggebukse. Full av gulp etter Oliver, med sminken gnidd utover trynet og håret som et skjærerede av dimensjoner. Javisst, det er noe jeg har glemt! Men det bare er sånn. Litt kaos har da vel ikke skadet noen? ;-)

R.i.p. Nickolina...

På kort tid har det skjedd to dødsfall på Linneagården. Først Edna, gamlekatten, og nå også ene kaninen. Nickolina har, akkurat som Edna, tapt seg den siste tiden. Men ettersom hun var så gammel, mente dyrlegen at det ikke var noe å gjøre med. Hun levde på overtid allerede. Og i dagtidlig fant vi henne altså død.... Selv om det "bare" var en kanin, var det en kanin vi var glade i og som nå etterlater et tomrom på gården. Nå håper jeg dette blir det siste dødsfallet på laaaaaaaang tid! Men det skal bli spennende å se hvor lenge Tjorven lever uten sin gode venninne. Kanskje det må bli en ny venn snart?

Hvil i fred Edna...

Vår eldste katt, Edna, sovnet i natt stille inn, og etterlater et tomrom på Linneagården. Hun har fulgt Roar hele sitt liv, og har alltid vært hans øyesten. Og selv om hun til å begynne med så på meg som en konkurrent, så satte vi pris på hverandres selskap de siste 5 årene. Da var reglene satt (av meg) og tingenes tilstand var akseptert. Den siste tiden har Edna blitt stadig tynnere. For å hjelpe henne å holde vekten har vi kjøpt spesialfôr og latt henne være mye inne og sove. Hun har ikke sett ut til å ha vondt noe sted, og hun virket relativt opplagt. Helt som vanlig, med andre ord. Men gammel og grå som hun er... ehrmm VAR...så orket hun ikke store sprellene før det var tilbake til soveplassen. Men det er jo forståelig med sine 17 år. Og i natt, en gang mellom 04 og 06, sovnet hun altså inn uten at noen merket noe. Og forhåpentligvis uten at hun merket det selv... Takk for alt, gamlemor. Du vil alltid ha en plass i våre hjerter. Du skal få hvile i fred i gravlunden sammen med våre andre kjære. <3

Tha wæbits.

Når jeg er så godt i gang med å presentere de firbeinte, må jeg nesten ta med kaninene også før jeg begynner på alle hestene. Nicoline (Nikken eller Bikke-nikken) og Tjorven (Tjorve-lorv) er navnene, og jeg kjøpte dem som bittesmå nøster i 2003. Nikken er en brun dvergwedder og Tjorven, en svart løvehodekanin. De bodde egentlig i samme bur, men det viste seg at personlighetene deres ikke var helt samkjørte. Nikken er et ekstremt rotehue som skal grave og rote rundt i spon og høy, tisser i maten og sitter oppå matskålen g gjør fra seg (som hun velter etter 10 sekund). Tjoven er helt i andre enden av skalaen og klipper pertentlig bort alle strå som ikke ligger som de skal. Hun tisser i ene hjørnet og bæsjer i andre hjørnet. Og med et eksemplar av Monica Geller og et eksemplar av Herr Skrotnisse på et svært begrenset areal, så ble det en del knuffing og frustrasjon. (De går imidlertid veldig godt overens på større arealer) Alt ble mye bedre straks de fikk hvert sitt bur. Planen er å lage et eget "Bunnyville" i den gamle dukkestua på tunet, der de kan hoppe inn og ut som de vil og med fliser (!) på gulvet så det er lett å holde rent (for Tjorvens del...). Om vinteren er de innekaniner, da vinteren her kan være temmelig stram for to små "Trøinnerkannina". ;-)

Lille pusekatt...

Så får man fortelle om de fem fine kattepusene på gården, da. Først ut er Edna, gamlemor selv på 17 år. Hun skal ha full kontroll på alt og alle, og får hun det ikke som hun vil stirrer hun deg i senk til du gir deg. Hun er Roars øyensten og har vel egentlig aldri akseptert at jeg flyttet inn i ”slottet”. Men til tross for et gjensidig ”hat-hat forhold” trives hun egentlig godt så lenge hun får trakke på Roars mage og være inne 24 timer i døgnet. Siden Edna prøver å ha kontrollen på hva som skjer, løper hun gjerne midt i hesteflokken for å roe gemyttene dersom de leker litt for heftig. Ser kanskje litt teit ut når ei gammel katte løper etter en flokk med hester, men det bryr ikke Edna seg om... Så lenge hun føler hun er sjefen.

 Malin kommer fra Åsebygda her i Valdres, og må være den skjønneste katten jeg noen gang har dratt i hus. Det er absolutt ingen i hele verden som ikke klarer å bli sjarmert sønder og sammen av dette lille vesenet! Og hvis du forsøker å overse henne, begynner hun enten å klatre på deg eller mjaue hjerteskjærende. Hun har like mye pels som sjarm, men er ikke fullt så fornøyd når den flotte pelsen må stelles. Da er det alt annet enn et pent mjau som kommer, og jeg er sikker på at hun banner som en bryggesjauer på katters vis. Men ellers maler hun dagen lang, og det er derfor hun har fått navnet sitt også.

Neste katt ut er Lusa. Hun heter egentlig Lucia, men fordi hun var et krapyl før hun ble sterilisert fikk hun kjapt et nytt klengenavn: Lusa. Hun fikk navnet rett og slett fordi vi hentet henne hos oppdretter Randi Holen (www.ramithi.no) på Luciadagen i -06. Hun kan være litt stresset når vi har besøk, men er ellers blitt en grei huskatt som er flink å holde stallen fri for mus. Trives like godt ute som inne.

Missen kom til oss våren -01 og bare bestemte seg for at HER ville hun bo. Hun var da ca 1/5 år gammel. Til tross for annonser i avisene og etterlysning av eier i nabolaget, ble det til slutt til at hun fikk det som hun ville. Og slik har det i grunn fortsatt… Vil Miss kose, har du ingenting du skulle sagt. Vil Miss inn, klorer hun på vinduet i overdreven dramatikk til noen slipper henne inn. Og jammen stjeler hun sitteplassene våre også… Men ellers er Missen snill og grei, og ligger gjerne på rygg og plukker ”pærer” mens hun maler i vei så slevet renner.

Truls tilhører egentlig ikke oss. Han er katten til søskenbarnet mitt og bor her i fullpensjon mens hun går på skole i Trondheim. Han er den første katten jeg har støtt på som har bulimi. Han spiser til han spyr og så spiser han videre til han spyr igjen. Og om han ikke får mat, stjeler han like greit rett fra den digre sekken med kattemat i gangen om vi ikke passer på. Så han lever på diett. Det går greit så lenge det er snø, for da orker han ikke gå noen steder når han er ute. Men så snart snøen er borte, er Truls borte. Han har nemlig funnet ut at naboen har kyr. Og kyr har melk!!!  Derfor bor han i perioder litt hos naboer rundt omkring her, helt vil han blir plukket opp av en av oss. Men nå har han vært borte i en lengre periode. Altfor lenge til at vi tror at han har tenkt å vende snuten hjem... Så hvis du ser Trulser`n ,så vær så snill å ta kontakt!

Lillefix - Charming Pal`s Ambition

Når man har en gård er det klart man må ha gårdshund. Og siden vår følgesvenn igjennom 5 år, cocker spanielen Tinka, måtte avlives i oktober -09, begynte vi å se oss om etter en ny. Valget falt på cavalier king charles spanielen Charming Pal`s Ambition, som vi senere døpte Lillefix. Som spanieler flest er hun energisk og glad. Ja, så glad at en skulle tro hun hadde blitt flaska opp på Cipralex som liten! Ikke skjelden tisser hun på seg av glede, uansett om man har vært på do i 2 minutter eller borte en halv dag. Litt artige ansiktsuttrykk på finpyntede besøkende når de blir skvettet på av en overlykkelig hundehvalp... Men likevel er hun søt som få, og har sjarm i bøtter og spann. Foruten å være bestevennen til Linnea, er hun også selvutnevnt ved-ekspert som høytidelig inspiserer vedposen før vi får lov å fyre i peisen. Hun er også ekspert i å fylle stuegulvet med bark fra samme posen, noe mor i huset er litt mindre glad for...

Lillefix er svært glad i kattene våre. Vel, i alle levende vesener egentlig, men spesielt kattene. Og det er fordi de de serverer gnagere på trappa hver morgen. Flott sted å komme til, med stående buffet hver gang man går ut døra. Og når man er liten hvalp må man trene dotrening. Og dotrening vil si mye ut. Og mye ut vil si MASSE mat til liten Fix! Så en stund gikk hun rundt med en kulemage av en annen verden. Ikke ulikt et par av de tobeinte i huset. Som eier, så hund...

Aktivitet hele dagen, og vilter lek sammen med Linnea. Perfekt hvalpeliv!

Tada!! Bat-dog! Bare pass deg, ellers så tisser jeg på deg! 

Men Fixen går ikke av veien for å være ekte sofaslakt, heller. ;-)

Noen skjønnere? <3 <3 <3

Flinke menneske... Og nå: Bjeff!

Linneagårdens hjerteknusere.

Først av alt må jeg fortelle om våre to søte små, som så klart er verdens beste! Ja, for jeg er jo så innmari objektiv til å kunne uttale meg... ;) Linnea kom til verden i januar 2009 og var odelsjenta som kom på bestilling. Hun er ei jente med klare meninger og mange ideer og innfall. Ikke ulikt sin mor der, altså. Enkelte hevder også at hun har arvet sin mors temperament, men det skjønner jeg ingenting av. He, he. Hun er ekstremt opptatt av vann, sko, sokker og glidelåser. Og dyr da, så klart! Hennes beste venn er nok hunden Lillefix (som vil bli presentert nærmere i en annen blogg). De er som erteris og herjer rundt i huset som små bruker å gjøre. Siden Lillefix gjør som hunder flest og bjeffer rundt og gnager på ting, gjør også Linnea det. Vel, ikke bokstavelig. Men hun plukker faktisk opp smokken bra gulvet med munnen(!). For det er visst SÅ mye enklere enn å plukke den opp med hendene...?

Tidlig krøkes som god hovkrok skal bli, hetes det. Og Linnea er godt vant til å omgås dyr. Nesten litt FOR tillitsfull er hun, noe dette bildet illustrerer. 3års hoppa Lina titter forsiktig rundt seg og lurer på om det er trygt å flytta på seg. Som mor fikk jeg en smule angst og kleppa tak i ungen med noen formanende ord om at "det er FARLIG å stå UNDER hesten". Og Linnea titta bare rart på meg som for å si; "Jammen, jeg holdt meg jo fast i hovskjegget!"

Linnea holder høyt tempo hele dagen, helt til hun sovner. Og det skjer temmelig brått. (som med mammaen som er kronisk til å sovne med pcen på fanget) Ofte finner vi henne sovende med hodet på en sokk (i Linneas verden fungerer nemlig det fint som pute) og med rumpa i været. Eller hun sovner midt under måltidet eller på gulvet sammen med hunden. Og hunden?? Vel, den er omtrent lik Linnea. Overdose av lykkepiller og ubegrenset med energi, helt til: Pang! Zzzzzzzz... http://www.youtube.com/watch?v=qsfGC9vz8n4

Linnea og Truls. <3

 Linnea og nissen. 

Blid som ei sol er hun, jo!  

Og sååååå flink å rydde!! Det er bare det at mammas definisjon på rydde er LITT annerledes enn Linneas....

Hjelpe til å bake er også moro. Særlig når man får slikke bollen etterpå! Linnea prøver gjerne å bake på egen hånd også, hun. Og resultatet blir gjerne at kjøkken, stue og gang blir dekket med barnegrøt, mel og alt det andre hun klarer å grafse ut i fra skapene. Ungen selv ser ut som hun kommer rett fra en narkoplantasje med hvitt pulver over hele seg. Og et stoooort smil om munnen!

Og når man skitner seg til, må man bade. Og Linnea er laaaaangt over gjennomsnittet glad i vann! Om det plutselig blir stille og du lurer på hvor hun er, er det bare å se i klesskapet hennes (hun må da "rydde" i klærne sine, vel?!) eller lete i nærmeste "vannhull". Klatremus som hun er, kommer hun seg opp på de mest utrolige steder og henger som regel over en vask og vasker det hun kommer over. Og det kan hun faktisk gjøre i timesvis! Ene barnehagetanta fortalte at de måtte begynne å stenge dørene på toalettet og kjøkkenet, for at ikke Linnea skulle bli så våt. De hadde aldri opplevd en unge som var SÅ glad i vann! På Badeland spiller det liten rolle om hun er over eller under vann, og hun slenger seg ned vannsklier og storkoser seg i bølgebassenget. Situasjoner som en normal ettåring er litt mer skeptisk til. Som sagt; Skitner man seg til, må man bade. Og derfor gjør Linnea sitt ytterste for å skitne seg til. ;-) Og hunden henger ofte over kanten av badekaret og vil være med.
 

Oliver er født i september 2010, og er foreløpig siste tilskuddet på Linneagården. Som gutter flest er han mest opptatt av pupper, sove og ligge naken og sprelle. Og det tror jeg ikke kommer til å forandre seg selv om han kommer i tenåra, heller. X-) Oliver er en snill og god gutt som elsker å få være med der der skjer. Ekstra glad blir han om han får stå på fanget og hoppe. Slik sett er han en ypperlig treningsmanual for slappe armmuskler. Praktisk kar, med andre ord.

Og selvsagt er han verdens nydeligste lille prins! <3 En liten sjarmør som smiler og prater til dem som måtte befinne seg i nærheten, om det er tobeinte eller firbeinte.

Og som sin søster er han vant til å sove overalt, og har allerede vært med mamma i stallen for å trimme høver. Om han blir noen hestekar eller hovslager gjenstår å se. Kanskje blir han fullstendig kurert?

Ut og kjøre bil...igjen.

Titt tei!

Ser LITT ut som en gammel mann... X-) En liten mann med klare meninger om flere ting. Og akkurat nå er mamma best i verden! Lurer på hvor lenge DET varer. Garantert ikke til tenåra!

Mine damer og herrer...!

Jeg får vel starte med en aldri så liten presentasjon for de som ikke allerede kjenner meg. Mitt navn er Agathe L. Karlsen og jeg er utdannet sykepleier og hovpleier til hest. Jeg bor sammen med verdens beste familie som består av Roar og barna Linnea (1,5 år) og Oliver (2mndr) på Linneagården som ligger i Etnedal i Valdres. Der trives vi som plommen i egget sammen med en drøss firbeinte som kommer til å bli presentert i tur og orden i egne blogger. Roar og jeg er begge sunnmøringer og stortrives både i jobbene våre og med å drive gården sammen.

Hvorfor to sunnmøringer flytter til Valdres uten å kjenne hverken stedet eller mennesker? Tja, det lurer vi også på... Men det hadde seg slik at vi trengte en gård. Etnedalen hadde gård. Sunnmøre hadde ikke gård. Så da flytta vi til gården, da! :-D Så enkelt. Og vi har ikke angra siden. Er vel strengt tatt ikke så mange som savner storm og regn 90% av året, når man kommer til et sted med vannvittig stabilt klima og vakre snøkledde vintre. Dessuten er det forferdelig trivelige mennesker her! Selv om gården ligger 700 m over havet (og stølen på 900 m.o.h.), og normale folk forlengst snur nedi dalen her og vender nesa mot mer siviliserte strøk, så er det ikke bare tusser og troll som trives her oppe.

Foruten bildeblogger fra vakker natur i Valdres, vil denne bloggen ta for seg hverdagslivet på gården, dyrene og oppussingen. Noen lettere komiske historier fra hverdagen med barna vil også snike seg med, og ellers saker jeg brenner veldig for (les: hest, høver og hestehold). Jeg har hatt en blogg på hest.no i lengre tid, og kommer til å kopiere enkelte innlegg derfra, da jeg har planer om å slette den. Vi har også en hjemmeside på www.linneagarden.no med en enkelt presentasjon av gård, mennesker og dyr. Der finner du også link til bloggen.
Til slutt vil jeg si at jeg setter pris på din tålmodighet, da en ny blogg bringer med seg tekniske utfordringer som kan gjøre en stakkar lettere frustrert. Men jeg kommer nok inn i det etter en stund.
Hei så lenge!